torsdag 26. februar 2015

Planlegging og reisen til Roncesvalles!

Siden vi i mai/juni 2012 gikk deler av pilegrimsveien El Camino Francès i Spania, fra Astorga til Santiago de Compostella har vi drømt om å være på caminoen igjen (du kan følge oss på den turen herfra http://elinsreiseblogg.blogspot.no/2013/05/en-tilfeldig-oppdagelse_7455.html og framover på bloggen). Både Steinar og jeg var enige om at vi ikke kom til å gjøre dette før om minst fem år, da vi muligens ville ha mere fritid. Vi kunne nemlig tenkt oss å gå hele caminoen (ca. 80 mil), og ikke bare de 30 siste mila som i 2012, og ville derfor bruke så lang tid vi trengte.

Det viste seg at vi ikke helt greide å slippe taket i denne fantastiske turen vi hadde vært på. Så i februar 2014 hadde vi bestemt oss for ny tur, og flybilletter til Madrid ble bestilt.

Det snakkes jo så mye om å gå seg opp før en tar en lengre tur. Det hadde vi gjort vinteren og våren 2012. Denne gangen skulle vi reise i slutten av august og vi startet bra, men da mai kom var det bom stopp! Det ble en knallsommer i Trøndelag og det ble til at vi prioriterte andre ting enn trimturer.

Mere fritid enn sist hadde vi jo ikke enda så 80 mil ville ikke være aktuelt. Men vi hadde veldig lyst til å gå til Astorga der vi startet sist. Dersom vi startet i Roncesvalles ville det bli ca. 50 mil, og det er jo også veldig langt! Greide vi det ville det være kjempebra! Da ville vi tilsammen ha gått hele den spanske delen av El Camino Francès. Slik måtte det bli, så fikk vi heller se det an og gå så langt vi orket og greide.

Mine begrunnelser for å starte på spansk side av Pyreneene, altså i Roncesvalles, var at jeg var redd for at veien over fjellet ville bli for slitsom å starte med. Mens Steinar gjerne ville ha med seg denne flotte fjellovergangen og heller starte i franske
St. Jean Pied de Port. Men det ble altså som jeg ønsket.

Her er ruta vi hadde lyst til å gå!

Vi trengte nye sko, og kan vel med det samme si at vi var bedre fornøyd forrige gangen. Jeg hadde håpet å finne samme sko som sist, Montrail Gryptonite, men hos Skandinavisk høyfjellsutstyr i Trondheim fikk vi beskjed om at dette merket ikke lengre blir tatt inn i Norge. Jeg saumfarte nettet, men det ble aldri til at jeg bestilte. Derimot kjøpte jeg to par av merket The North Face som jeg prøvegikk før jeg bestemte meg for hvilket jeg ville gå i. Jeg skal ikke si at det bare var skoene som var årsaken til alle blemmer jeg fikk underveis (uten at det hindret vandringa). Det kunne like godt være varmen som gjorde at jeg første dagen ble fuktig på føttene, og antagelig allerede da la grunnlaget for blemmer. Gnagsår hadde jeg ikke.

Hva vi skulle ha med og hvordan sekken skulle pakkes gikk veldig greit ettersom vi jo hadde gjort dette en gang før. Stort sett så fulgte vi samme pakkeliste som sist (du kan se den her http://elinsreiseblogg.blogspot.no/2013/05/utstyr.html dersom du har lyst) Bare noen få justeringer ble gjort. Dersom du ser nedenfor på lista så hadde jeg en vurdering om ting vi kunne forandre. Istede for sandaler tok vi med crocs. Vi tok ikke med en ekstra langbukse, og trengte det heller ikke ettersom været ble så fint. En liten veske med fire rom for å ha småtøy i hadde jeg skaffet meg og den var veldig praktisk. Så slapp jeg plastposer som gikk i stykker ganske fort og som faktisk lager endel støy når en pakker ut og inn, og folk rundt deg vil hvile.


Dette er hva to stykker skal greie seg med i 24 dager! 7-8 kg ink. sekken pr. pers.


28. august 2014 var det tid for avreise. Vi valgte altså også denne gangen å reise til Madrid, nå med mellomlanding i Oslo. Likeså hadde vi booket rom på samme hotell som sist, Best Western Villa de Barajas. Hotellet ligger nært flyplassen og har gratis flyplasstransport. Morgenen etter skulle vi dra videre med buss, også fra flyplassen, så hotellet har perfekt plassering.

Sekkene er klare for avgang!

Som i 2012 kjøpte vi bussbilletter på nettet før vi dro og her er ALSA sin nettside: http://www.alsa.es/en Bussen gikk fra terminal 4 på flyplassens busstopp, og vi skulle ta buss nr. 1. Stilte oss derfor opp på plattform 1 sammen med andre som hadde ryggsekker, og som vi forsto også var pilegrimmer. Det viste seg at det var tilfeldig på hvilken plattform bussene stoppet, og det var bare en liten lapp nederst på bussvinduet som viste hvilken buss det var. Kunne nok lett ha gått glipp av den bussen, så her gjelder det å være obs. Men kl. 10.45 var vi på veien.


Da vi så disse oksefigurene trodde vi at det hadde med oksedrift å gjøre. I ettertid har vi fått vite at disse tilhører den kjente vingården Osborne, som i femti år har hatt oksene som sitt varemerke. I 1988 ble det ved lov forbudt å reklamere på de spanske veiene og oksene måtte fjernes. Men da protesterte spanjolene som mente at oksene hadde blitt en del av det spanske landskapet og det gikk helt til Høyesterett. I 1997 ble det bestemt at oksene hadde mer betydning enn bare som reklame og de fikk stå. I dag finnes det 90 stykker rundt omkring i landet, og vi møtte på dem flere ganger på vår vandring.


Bussen gikk direkte til byen Soria der det var bussbytte etter to og en halv times kjøring. Det viste seg at vi deretter kjørte med en gammel knirkete buss og vi var glade da vi kom til Pamplona i halvfiretiden. Vi hadde regnet med at vi ikke ville ha muligheter til å kjøpe mat før bussavgangen derfor hadde vi sikret oss litt å bite i før vi dro fra Norge. Så det ble en liten lunch mellom Soria og Pamplona.


Bussen videre til Roncesvalles gikk ikke før kl. seks og vi fant en liten pub ved bussholdeplassen hvor vi slappet av med litt god drikke før turen gikk videre.

Busstasjonen i Pamploma.


Det gikk mye opp og ned på veien opp til Roncesvalles, og vi lurte på om også morgendagens vandring ville bli likedan. Caminoen går nemlig om Pamploma, men bare et par ganger så vi den krysse veien fra bussvinduene. Da vi kom til Romcesvalles kvart over syv på kvelden var det duskregn, og etterhvert kom tåka sigene.