tirsdag 30. mai 2017

Embalse del Conde de Guadalhorce og El Camino del Rey.

Dagens biltur gikk igjen nordover fra Fuengirola, til områdene rundt Ardales og de store kunstige innsjøene. Dette er et veldig naturskjønt område som er mye brukt til rekreasjon, og mange tar dagsturer hit fra bl.a. Malaga. Sjøene brukes både til bading og fisking, og det er mange campingplasser i området. Det er et stort utvalg av turstier i området og det drives all slags form for sportslige sysler her.

Når du kommer sørfra er det Embalse del Conde de Guadalhorce du først kommer til av de tre reservoarene. Vi valgte å snu i enden av denne. Arbeidet med Conde de Guadalhorce-reservoaret startet i 1914 og Spanias konge Alfonso XIII underskrev åpninga i 1921. Det er denne kunstige sjøen som forsyner Malaga med vann. Jeg har lest at dersom du sløser med vannet der bør du ta turen hit for å se hva en bør ta vare på. Det er jo som kjent ofte lite nedbør i Spania.





På vei tilbake tok vi av en vei omtrent midt på Embalse del Conde de Guadalhorce. I dette området ligger nemlig også det som er omtalt som "en av verdens farligste turstier", El Camino de Rey (Caminito del Rey). Nå er vel neppe det helt riktig, men før denne ble utbedret i 2015 var det nok nærmere sannheten.  

El Camino de Rey går langs den stupbratte, loddrette El Chorro-kløften, i rundt 100 meters høyde. Under renner elva Guadalhorce. El Camino de Rey sto ferdig i 1905 og ble, tro det eller ei, brukt som anleggsvei for to vannkraftverk! Kong Alfonso XIII kom denne veien i 1921 da han åpnet demningen Embalse del Conde de Guadalhorce. Derfor fikk også veien navnet Kongens vei. Stien forfalt mer og mer og bl.a. sementen som ble brukt forvitret med årene og veien ble farligere å ferdes i for hvert år som gikk. I 2000, etter at fem mennesker hadde omkommet her det siste året, ble stedet stengt. Men folk trosset forbudet, til tross for veldig store bøter dersom de ble tatt, og flere fortsatte å mistet livet. Om den ikke lenger er en av verdens farligste så er den nok Andalucias mest spektakulære tursti. Og det vet turistene å benytte seg av etter at den altså ble åpnet igjen i 2015. Vær oppmerksom på at en må ha inngangsbillett for å gå her, og det slippes inn bare en fåtall personer i gangen, hver halvtime. Det anbefales å kjøpe billett i god tid før planlagt tur. Det er en aldersgrense på åtte år for å gå her, og blir været for dårlig stenges veien. Den anbefales ikke dersom en er svak for høyder.

Selve veien er i underkant av åtte kilometer lang, men tilsammen tre hundre meter av den er en snekret "sti" av tre som er omtrent en meter bred og som er boltet fast til fjellveggen. Noen steder er det glassgulv slik at du kan se rett ned i bunnen av kløfta. Du kan fortsatt se den gamle stien, som var laget av sand og sement, under den nye.

Denne gangen ble det bare til at vi så El Camino del Rey fra veien, men jeg har seriøst tenkt å utforske min høydeskrekk og gå denne turen neste gang vi er i nærheten. 

Menneskene blir små i fjellveggen, men du kan så vidt skimte noen på broa over kløfta, og i stien oppe i veggen.


Veien vi tenkte å ta hjemover fra El Camino de Rey var etter 3-4 kilometer stengt og vi måtte snu. Så prøvde vi oss videre på den veien vi hadde kjørt ned til El Camino de Rey, MA 5403, men like etter, i El Chorro, ble vi igjen usikker og snudde for å kjøre samme vei tilbake til Fuengirola som vi hadde kjørt hit. 

Ved veien der vi snudde lå en sitronplantasje.

Slike fjell som du ser her i El Chorro var det over alt i dette området. Veldig spesielt når du har dem rundt deg på alle kanter.

På vei hjem igjen, like etter at vi snudde, kjørte vi forbi kapellet Ermita de Nuestra Señora de Villaverde. 


Dagens etappe som gikk stort sett tur/retur samme vei. De rette strekene innimellom er periode der min endomondo slo seg av. Da velges den letteste veien, rett fram, til jeg slår den på igjen!

onsdag 24. mai 2017

Marbella og Puerto Banús.

Dagens biltur var ikke så lang, Marbella ligger omtrent 30 kilometer sørover langs Solkysten fra Fuengirola. Vi likte oss straks i gamlebyen med sine trange gater, små plasser, fontener og mye blomster. Marbellas historie strekker seg tilbake til romertiden.




Plaza Santo Cristo er et koselig sted med en vannfontene. Plassen, som er ganske liten, skal visstnok ikke være så mye besøkt av turister. Her finner du den katolske kirka Ermita del Santo Cristo de Marbella fra 1500-tallet. Den regnes som en av de eldste kristne bygninger i Marbella. Kirken ble bygd i det 18. århundre og restaurert i 1992. Det firkantede tårnet har et åttekantet tak som er dekket med glassert keramikk.


På Plaza Santo Cristo ligger også flamencostedet Tablao Ana Maria.









Plaza de los Naranjos er en utrolig fin plass med sine trær, noen plantet i 1941, blomster og fontene. Midt på plassen står en statue av den avgåtte spanske kongen, Juan Carlos. Det føles avslappende å være her selv om det både er cafeer og restauranter rundt plassen. Det var på slutten av det 15. århundre at myndighetene bestemte å gjøre som andre spanske byer, rive noen bygninger for å bygge en åpen plass der beboerne kunne samles. Slik ble Plaza de los Naranjos til, og det har blitt et populært møtested både for lokalbefolkninga og besøkende. 





Vi forlater Plaza de los Naranjos gjennom en av sidegatene. 



En liten mil videre langs Solkysten kommer vi til Puerto Banús. Dette er en marina i utkanten av Marbella, den første fritidsbåtmarinanen ved Middelhavet. Det var en forretningsmann og eiendomsutvikler med samme navn som marinaen som sto for bygginga. Prinsesse Grace og prins Rainer av Monaco var med på feiringa da havna ble åpnet i 1970, sammen med Hugh Hefner, Roman Polanski og Aga Khan. Puerto Banús er stedet for de med mye penger. Det har ikke vi, men det er hyggelig å sitte på en restaurant og se på livet allikevel.


Fra Puerto Banús ser du også Gibraltar. Er fortsatt like fasinert av dette stedet. 

søndag 21. mai 2017

Biltur Fuengirola - Ronda - Juzcar - via Gaucìn og Casares - Fuengirola.

Andalucia i Spania er full av opplevelser. Og når du har snille folk som tar deg med på biltur dit du mest ønsker det, er du veldig heldig. Og turer ble det da vi var i Spania våren 2017. Med utgangspunkt i Fuengirola ble Ronda første mål. Men å kjøre tur/retur en plass er ikke aktuelt for våre sjåfører, det blir gjerne omveier for å vise oss natur og forskjellige steder på veien.

Første stopp denne dagen ble etter nesten åtti kilometer, like etter at vi passerte den hvite byen El Burgo. Stedet heter Mirador Natural del Guarda og ligger 900 moh, i den nordlige delen av naturparken Sierra de las Nieves. En kort spasertur oppover fra der vi parkerte var det en fantastisk utsikt over områdene rundt, med kalksteinfjell og skog med bl.a. gran, furu, eik og einer. Dette skogsområdet, mellom Malaga og Ronda, ble i det nittende århundre et tilfluktssted for banditter. En av de siste andalusiske bandittene var Juan Jose Mingolla, kjent som Pasos Largos, født i El Burgo i 1873 og døde i nærheten her i 1934. Med hans død var det også slutt på fristedet for banditter.


På den øverste toppen av høyden ble det i 1977 satt opp en statue for å markere hundreårsdagen for opprettelsen av skogvokterkorps i området. Statuen forestiller en vakt som viser et barn skjønnheten utover naturen.  


25 kilometer videre på veien var vi kommet til Ronda, byen som ligger på ca 750 moh, på toppen av Gibralfaro-klippen. Byen er delt i to med et 120 meter dypt juv imellom, El Tajo-kløften. Byen ble grunnlagt av Julius Cæsar på slutten av det 4. århundre e. Kr. og senere ombygd av maurerne på 1300-tallet. I tillegg til fønikere har byen også vært bebodd av keltere, romere og arabere. Det går tre broer over kløften som forbinder den gamle og den nyere delen av denne byen, som er en av de vakreste av de hvite byene langs Solkysten. Ronda er i tillegg en av Spanias eldste byer. Det heter seg at det var i Ronda Astrid Lindgren fikk ideen til djevelgapet i historien om Ronja Røverdatter. 


Vi går forbi Iglesia de Nuestra Señora de la Merced Ronda. Dette er ikke bare en kirke, men også kloster for nonner og prester. 



Parken Alameda Del Tajo er en av få grønne steder i Ronda. Så dette er et sted der familier møtes i helgene. Her er fontener, pergolaer, trær som kan dateres tilbake til begynnelsen av forrige århundre, i tillegg til planter og blomster av mange slag. Da vi var der var parken så vidt begynt å vise hvor vakker den er på sommeren med at magnoliatrærne hadde begynt å blomstere på sine bare grener. Parken ble åpnet for offentligheten i 1806. 



I parken står også statuen på bilde under. Den forestiller en kvinne, i naturlig størrelse, kledd i en typisk drakt, Goyesco, og er en hyllest til kvinnene i Ronda.


Ronda er tyrefektningens vugge og byen har Spanias eldste tyrefekterarena, Plaza de Toros. Den ble byttet i 1784 og er fortsatt i bruk. 


Forfatteren Ernest Hemingway oppholdt seg lengre perioder i Ronda, og vi følger gjerne i hans fotspor gjennom byen. 


Langs klippekanten er det utrolig flott utsikt over landskapet rundt. Ved Mirador de Ronda finner du det som mest sannsynlig er det mest spektakulære stedet i Ronda, Balcòn del Coño, som du kan se så vidt til venstre for lysthuset. Navnet betyr den svevende balkong, og det kan opplyses at den henger i fritt fall, og det er langt ned. 

Mirador de Ronda.


Vi forlater den nyere delen av Ronda og går via Puente Nuevo, som definitivt er den mest berømte av de tre broene over El Tajo-kløften, til den eldste delen av byen. Puente Nuevo betyr den nye broen og det tok nesten 40 år å bygge den før den ble tatt i bruk i 1793. Den er 70 meter lang og det er 100 meter ned til dalen. 


Utsikt fra broa. Huset du ser nede i kløfta er Hostel Los Molinos.

På andre siden av Puente Nuevo har en muligheten til å se oppover andre siden av dalen. Her ser du en annen av broene over juvet, Puente Viejo som er fra 1616. Til venstre på bilde ligger Jardines de Cuenca, Cuenca-hagene. 

Her ser du bedre hvordan terrasser er bygd inn i klippekanten rundt Ronda. 





Ved restauranten El Morabito gikk vi stien nedover i kløfta. 

Restauranten El Morabito


Puente Nuevo sett nedenfra.

Vi går videre i den gamle bydelen i Ronda. 



På Plaza Duquesa de Parcent ligger kirka Iglesia de Santa Maria La Mayor. Dette var hovedmoskeen i byen, men da Ronda ble erobret av de katolske monarkene i 1485 ble denne ombygd til en kristen kirke. 

Iglesia de Santa Maria La Mayor.

Vårt besøk i Ronda er over for denne gang, og mens jeg skriver dette tenker jeg at vi helt sikkert skal tilbake til denne byen. Da skal vi ta tog fra Malaga, noe som skal være en veldig fin tur. Men på vår biltur denne dagen gikk ferden sørover igjen, vel 21 kilometer til landsbyen Juzcar. Denne byen var inntil 2011 en av de hvite idylliske byene i Andalucia. Da ble bygningene, inkludert kirken og gravsteinene, i byen malt smurfeblå av Sony Pictures da smurfefilmen The Smurfs 3 D ble spilt inn her. Selv om filmselskapet lovet at byen skulle få tilbake sin opprinnelige farge etter innspillingen stemte beboerne for å beholde byen blå. Dermed ble Juzcar offisielt verdens første smurfeby, noe som gjorde stedet til en turistattraksjon. 12 arbeidsledige landsbybeboere ble satt til oppgaven med å male de 175 husene. 4000 liter maling gikk med. 








Vi tok en matbit i Juzcar før vi tok veien hjemover. Men å kjøre raskeste vei er aldri et alternativ for våre sjåfører. Så veien gikk om Gausin og deretter til Casares. 

Vi fikk nærkontakt med korktre som er en eviggrønn art i eikeslekta. Som du kanskje ser på bilde er det høstet kork fra øverst på stammene, noe som gjøres hvert 10. til 12. år. Trærne tar ikke skade av høstinga og et korktre kan bli 150-250 år gamle. 


Vi er kommet til Gaucìn og kan se fjellet i Gibraltar herfra. Denne dagen måtte det være veldig klart vær, for vi så også fjellene i Afrika i bakgrunnen. 



En halvtimes tid senere passerer vi Casares. Vi tar en liten stopp og er så heldige å få med oss den fine solnedgangen. 



Dagens rute med utgangspunkt i Fuengirola (det røde merket).




Her har min endomondo som viser veien slått seg av to ganger (de rette strekene).