tirsdag 15. august 2017

Dag 7: Alcalá de Guadaíra til Sevilla.

Vi var kommet til den siste dagen på Via Augusta, en dag som skulle vise seg å bli ren idyll. Vi gikk i et område der vi overhode ikke så en bil. Ikke før vi var så godt som kommet til Sevilla. 

Vi passerer elva Guadaíra over broa Puente de Jesús Nazareno. Det heter seg at den er av romersk opprinnelse, men det er ingen historiske referanser som kan bekrefte dette. 


Vi peiler oss inn på Iglesia del Santiago el Mayor. Den dateres tilbake til 1500-tallet, men etter det store jordskjelvet i Lisboa i 1755 måtte kirken ha store ombygninger. I 1892 ble tårnet renovert og i 1938 ble kirken restaurert igjen. 


Vi håpet å få stempel i pilegrimspasset vårt i kirka, men da vi tittet inn var det stappende fullt der, folk var pyntet til fest.




Før vi forlot Alcalá de Guadaíra tok vi en kaffepause. Ettersom vi enda ikke hadde gått stort mere enn to kilometer var det heller behovet for toalettbesøk enn drikken som var årsaken. Sånn er det på vandring, en må benytte sjansen når en har den!

Vi kommer til Puente del dragón, den 123 meter lange broa på A-8033 som går over elva Guadaíra. Den har en drage som skille mellom de to kjøreretningene som har to felt hver vei. Broa skal illustrere at den kommer ut fra slottet Castillo de Alcalá de Guadaíra som ligger rett ved. Dermed "vokster" dragen slottet og forsvarer byen. Når du kommer den andre veien ønsker den besøkende velkommen.

Caminoen går under broa og vi er straks ute av byen. Herfra følger vi elva Guadaíra, selv om vi ikke går på selve elvebredden.





Vi skal over ei bro som leder vann fra Guadaíra i store rør under den. Når vi kommer over oppdager vi en kanal som starter på andre siden. Også dette er en del av det samme kanalsystemet som vi har truffet på flere ganger på vår vandring fra Cadiz, Canal del Bajo Guadalquivir. Opprinnelig var vannet fra kanalene ment til vanning av 56.000 hektar åkrer i områdene i provinsene Sevilla og Cadiz. Nå er området utvidet til 80.000 hektar. Nå finner vi også en plakat som forteller oss at bygginga av denne langstrakte kanalen, som strekker seg 180 kilometer mellom Palma del Río (Córdoba) og Lebrija (Sevilla), startet i 1940 og sto ferdig i 1962. Arbeidet ble utført av to tusen politiske fanger i Francos tid. Det var også arbeidsleirer her og det ble opprettet landsbyer i store områder rundt i distriktene der kanalen ble bygd.



Når vi kommer over "kanalbroa" finner vi en plakat som forteller at dette fredfylte, grønne området vi har gått gjennom denne dagen er ment å være et sted uten motoriserte farkoster mellom byen vi har forlatt, Alcalá de Guadaíra, og universitetet i Sevilla, Universidad Pablo de Olavide. Området består av, som vi allerede har sett, flere nedlagte møller. Den siste møllen stoppet arbeidet i midten av det 20. århundre. Det landlige området som strekker seg over nesten 17 kilometer og en bredden på over en kilometer langs Guadaíra har et nettverk av stier og rasteplasser, og vegetasjonen er rik her. Det sier seg selv at dette er et privilegert sted for rekreasjon. Vi så særlig mange syklister her.



Vi er komme til trafikkert område igjen og passerer universitet, Universidad Pablo de Olavide.





Det er enda 5 kilometer langs gatene inn til katedralen i Sevilla. Det var her ved katedralen vi for nøyaktig ett år siden hadde startet på Via de la Plata. Når vi nå var her igjen og slo av endomondoen for siste gang viste den at Via Augusta ble en tur på 200 kilometer. Caminoen har ofte gått gjennom åkrer med sandholdig jord for utmerket dyrking. Men på denne turen har vi nesten ikke sett vinstokker som det har vært så mye av på våre andre vandringer i Spania. Heller ikke husdyrhold, slik som det var nord for Sevilla da vi gikk Via de la Plata året før. Der gikk husdyr fritt innenfor enorme områder som var gjerdet inn. Her hvor vi nå har gått, sør i Spania, er landskapet flatt og det er fine forhold for vanningsanlegg fra Guadaíra. Dette gjør at det aldri er fritt for vann. Enda en gang får vi se hvordan Spania har organisert sine områder for landbruk.

Catedral de Santa Maria de la Sede var opprinnelig en moske, men i 1248 ble den omgjort til kirke. Det skjedde da Sevilla ble gjenerobret fra maurerne. Ombygginga begynte på 1400-tallet, men var ikke ferdig før etter at det hadde gått et helt århundre. I 1987 ble katedralen oppført på Unesco's verdensarvliste. Da vi var i Sevilla for et år siden var ikke katedralen åpen, og vi hadde gledet oss til å se den innvendig også. Men vi fikk ikke med oss åpningstidene, så heller ikke denne gangen hadde vi hellet med oss.




La Giralda, som opprinnelig var moskeens minaret, er nå katedralens klokketårn. Tårnet, som ble bygget av maurerne midt på 1100-tallet, er 97 meter høyt.


Vi hadde bestilt overnatting på samme sted som sist, The Boutike Hostel. Det viste seg at stedet var totalt renovert siden da, både ut- og innvendig. Året før hadde det også vært vandrehjem med sovesaler her, nå så vi ikke noe til det, så vi vet ikke om de fortsatt tilbyr det. Vi likte oss veldig godt første gangen vi var der, og kanskje enda bedre nå. Personalet var like hyggelig og frokosten like god. Når beliggenheten er så sentralt som 10 minutters gange fra katedralen, og stedet har en takterrasse i tillegg, kan det ikke bli bedre. Vi hadde to overnattinger i Sevilla før vi tok toget til Malaga.

fredag 11. august 2017

Dag 6: Utrera til Alcalá de Guadaíra.

Etter å ha forlatt asfalten gjennom gatene i Utrera kom vi over på en smal lokal vei mellom åkrer og små klynger med hus. Så var vi igjen på grusvei, og som i går var vi midt ute på enorme åkrer. Området rundt Utrera er kjent for dyrking av solsikker og oliven, i tillegg til at dette området regnes som et av de viktigste i Spania når det gjelder kornproduksjon. Også denne dagen gikk veien vår nesten rett framover. Vi kom etterhvert til store olivenplantasjer. 

Hvorfor store mengder skjell har tatt seg oppover slike stolper vites ikke, men slik var det flere steder denne dagen. 






Vi nærmer oss Alcalá de Guadaíra. Dagens etappe var vår korteste på Via Augusta, omtrent 20 km. 


Vi stoppet på vei inn i Alcalá de Guadaíra der et rom på Hotel Oromana ventet oss. Hotellet, som er fra slutten av 1920-årene, ligger i parken Parque Oromana, et veldig fint område.  



Fra baksiden av hotellet var det fin utsikt over deler av parken. Etter en god lunch, som vi spiste ute på terrassen, hadde vi lyst til å utforske parken mere. Da vi oppdaget en vei ned til elva Guadaíra, som rant nedenfor, gikk vi dit. 





Nede ved elva kom vi til en mølle, Molino de Benarrosa. Navnet på mølla er etter familien som eide den da byen ble erobret av kristne tropper i det trettende århundre. Det er funnet papirer ang. møllen som er datert tilbake til 1252. I 1999 restaurerte byen den.  


Molino de Benarrosa.



Det var veldig folksomt her, og vi forsto fort at dette var et område som folk benyttet. Det foregikk fotografering, av et brudepar, men de fleste hadde fotoseanser med jenter og gutter, omtrent 10 år gamle, som var pyntet til fest. Det viste seg at disse unge hadde feiret det som kan sammenlignes med vår konfirmasjon. Vakrere omgivelser for fotografering skal en lete lenge etter. 


Midt i mellom all fotografering var det også noen som fisket. Og fisk ble det.



Etter å ha brukt god tid nede ved elvekanten ruslet vi videre gjennom parken tilbake til hotellet. 





Kveldens middag ble inntatt i hotellets utmerkede restaurant. 

onsdag 9. august 2017

Dag 5: Fra Las Cabezas de San Juan til Utrera.

Da vi gikk mot Las Cabezas de San Juan i går ettermiddag så vi landsbyen en halv mil før vi var framme. Når vi i dag fortsatte vår vandring på Via Augusta, og kikket oss tilbake, så vi byen over en enda lengre strekning enn i går. Det viser vel hvor flatt landskapet er her. 


Vi gikk hele dagen gjennom landskap som besto av åkrer så langt vi kunne se. Det var bar jord der ingenting var sådd enda, det var åkrer der det så vidt tittet opp små spirer, mens andre steder var det kommet ganske så langt i veksten. Dagens mål er Utrera, og landskapet rundt landsbyen regnes som en av de viktigste områdene for kornproduksjon i Spania, så det er nok noe av dette vi nå går mellom.


En enkel solsikke lyser opp.

Enorme store åkrer.

Vi passerte under et stort veikryss hvor sauer hadde søkt tilflukt. Herfra og i ca. 17 kilometer gikk vi nesten i rett linje i nordøstlig retning. 



Så kom vi igjen til en del av Canal del Bajo Guadalquivier, samme kanal som vi gikk oss fast ved i går. Så fulgte vi denne i ca. fem kilometer. Da vi tok en pause for å spise lunchen vår på kanalkanten stoppet en syklist. Det viste seg å være en pilegrim som var fra Barcelona. Han hadde, som vi, startet i Cadiz. Men hans vei var mye lengre enn vår. Han skulle helt til Santiago de Compostela og videre til Finisterre. Nøyaktig hvor langt det er vet jeg ikke her og nå, men bortimot 1300 kilometer er det nok. 




Også denne dagen var det varmt, omtrent 27 grader da vi kom til Utrera. I tillegg ble dette vår lengste dag på Via Augusta, 34 kilometer. Derfor var det ekstra godt å se målet da vi nærmet oss. Allikevel hadde det vært den beste dagen så langt. I dag var veien vi gikk på godt merket, så vi slapp og bruke tid på å lete etter gule piler eller krefter på feilgåing. 


Arkeologiske funn viser at det har bodd folk i Utrera siden førromersk tid. 


Vi var sultne da vi kom til Utrera og vi slo oss ned ved et bord like før Arco de la Villa, portalen inn mot Iglesia de Nuestra Señora de los Dolores. 

Arco de la Villa.


Innenfor Arco de la Villa.

Innenfor Arco de la Villa ligger Iglesia de Nuestra Señora de los Dolores rett på høyre side. Kirken er fra 1747. 

Iglesia de Nuestra Señora de los Dolores.


Det neste stedet vi går innom er Iglesia de Santa María de la Mesa. Denne kirken er en del av et middelaldersk tempel som ble renovert i år 1410 og deretter i det 16. århundre. Iglesia de Santa María de la Mesa har et veldig fin inngangsparti fra 1550, Puerta del Perdón (Tilgivelsesdøren) 


Pensión Hidalgo 1 var ikke altfor mye å skryte av, men greit for en overnatting. Vi måtte vente litt på vertinnen før hun kom, hun åpnet, registrerte oss og så var hun borte vekk. Og deretter var vi alene.