fredag 28. april 2017

Fra San Agustin til Bahia Feliz.

Dagens tur var av den kortere typen, bare i underkant av 9 km. Bortsett fra endel trapper så er den også veldig lett og gå. Vi startet i San Agustin, men vil du ha en lengre tur kan du jo f.eks. velge å starte i Playa del Ingles, eller til og med i Maspalomas. 

Ved strandpromenaden i San Agustin treffer du denne gutten. I anledningen jula så har han fått seg ny lue. 


Vi gikk strandpromenaden østover fra San Agustin til du rundet den innerste bukta av stranda. Rett etterpå tar du av opp en trapp til høyre. Vi fikk ikke med oss denne da vi kom dit, men uansett, like etter slutter strandpromenaden og da skjønner du at du har gått for langt. 

Når du kommer et stykke opp i trappa kan du se deg tilbake og da ser du tilbake på San Agustin. 


Når du kommer opp til gata Calle Los Jazmines følger du denne til høyre. Du går til du kommer til en parkeringsplass på venstre side, og der tar du til høyre, mot sjøen. Straks nedenfor kommer du til enda en parkeringsplass og derfra følger du veien til venstre. Nå er du ganske snart langs kanten av klippen ned mot sjøen og så en bratt trapp ned. 

Fra toppen av klippen og trappa ser du ned på Playa del Aguila. 


Vel nede ved stranda gikk vi strandpromenaden på nedsiden av husene. Like etter gikk denne til venstre og langs et hotell. Ved inngangen til hotellet, når du kommer til Calle los Pinos, følger du denne gata til en rundkjøring. Du går langs parkeringsplassen nedover til sjøen igjen. Vi fant ikke noen strandpromenade videre så vi gikk stranda. I enden av denne lå båter som nok hadde gjort sitt på sjøen. 


Så var vi igjen på strandpromenaden og vi fulgte denne til Bahia Feliz, der promenaden sluttet. Da var vår tur over og vi gikk tilbake samme vei. 

På bilde fra turen tilbake til San Agustin ser vi hvordan strandpromenaden er bygget inn i klippekanten. Når en ser den slik tenker en kanskje at en nesten ikke kan kalle det strandpromenade. 


Så er det å ta seg opp alle trappetrinnene, 155 i tallet, som var enklere å gå ned. 


Dagens etappe. 

onsdag 26. april 2017

Fra San Agustin til Maspalomas.

I midten av desember reiste vi til Gran Canaria og bestemte oss for at den første uka skulle vi benytte til fotturer. Det ble fire fine, varierende turer.

De fleste som har vært helt sør på Gran Canaria har nok vandret langs den fantastiske fine stranda mellom Playa del Inglès og Maspalomas, med sanddynene Las Dunas de Maspalomas rett bak. Stedet er et vernet naturreservat med et mangfold av økosystemer. I tillegg til at stranden er omlag 3 km lang strekker sanddynene seg nesten 2 km innover. Det verserer flere teorier om hvordan denne ørkenen har oppstått. Noen tror at sanden kommer fra Afrika, men flere mener at årsaken er det store jordskjelvet som fant sted i Lisboa i Portugal i det 17. århundre.

Maspalomas-stranda er delt inn i fire soner, en for familier, to er for nudister og så er det en som gjerne oppsøkes av homofile.

Med utgangspunkt fra San Agustin ble vår tur til Maspalomas, tur/retur, på omtrent 19 km. Vi gikk strandpromenaden til den sydligste spissen av Playa del Inglès, ved Hotel Rui Palace, der vi valgte å gå tvers over ørkenen (se kartet nederst i innlegget).

På vei mot Playa del Inglès, med Maspalomas-stranda ytterst til venstre. 


Langs strandpromenaden. 


Vi forlater Playa del Inglès og fortsetter ut i ørkenen. 


Det er flere stier å velge her, og de er merket på trestolper. Men stol ikke helt på disse, for noen mangler. Men uansett så er ikke avstandene større enn at en alltids finner veien videre. 

Maspalomas rett foran, og fyret sees til venstre. 


Det er snart jul må vite, og julenissen, i sand selvfølgelig, har også forvirret seg til Maspalomas.

Faro de Maspalomas. 


Tilbaketuren tok vi langs stranden, med avstikkere opp i sanddynene. Det var nesten for varmt å gå barføtt i sanden. I tillegg er det veldig tungt å gå i sanden, særlig oppover. God trim iallefall.  




Tilbake i Playa del Inglès ser i oss tilbake på litt av den fantastiske stranden som forandrer seg hele tiden på grunn av havet. Det er flere kiosker langs hele stranden. 


søndag 26. februar 2017

Saltgruva Wieliczka.

Besøkende i Krakow tar også gjerne turen til saltgruva Wieliczka som bare er ti km unna. Fra Krakow kommer du deg dit enkelt med buss. Spør på hotellet hvilken buss du skal ta og hvor du kan ta den fra.

Wieliczka er en av verdens eldste og mest kjente saltgruver, med sin underjordiske labyrint av tunneler og rom, og det er også en av de mest populære turistattraksjoner i Polen. Det ble startet gruvedrift i Wieliczka allerede i middelalderen og det var kontinuerlig virksomhet her helt til 2007. Salt har en helbredende effekt, og allerede på 1800-tallet ble et behandlingssenter anlagt i gruva. Dette er verdens dypeste kurbad. I 1978 kom Wieliczka på UNESCO`s verdensarvliste, som en av de 12 første. 



Ønsker du å besøke saltgruva må du ha bein til å gå de mange trappetrinnene ned i gruva. Selve gruva er over tre hundre meter dyp og gangene er tilsammen mer enn tre hundre kilometer lange. Det er bare de tre øverste nivåer i gruva som kan besøkes av turister. Da er du omlag 190 meter under bakken og har sett 3,5 kilometer av gruva. Du slipper å gå opp, da blir du fraktet med heis. Men vær forberedt på at det blir veldig trangt i den lille heisen. Du kommer ikke ned i gruva uten guide, naturlig nok, det er mange veier å gå seg bort i der nede.

Ufattelig å forestille seg hvor langt ned det var når vi tittet over kanten av trappa. Bare ned til første nivå er det 400 trappetrinn. 


Det tar ikke langt tid før vi skjønner at dette er noe helt spesielt. Vi blir fortalte, av en informativ og morsom kvinnelig guide, at nesten alt vi ser her nede er håndlaget i salt. Enda mere imponerende blir det når vi får vite at dette har arbeiderne laget på fritida, etter lange og slitsomme arbeidsdager i gruva. Mye viser oss historien om arbeidet i gruva, men det er også konger, knelende munker, kirkerom, alter, relieffere, en pave og mye mer. Gruvearbeiderne må ha vært veldig kunstnerisk anlagt. Saltet, som er klippesalt, er hardere enn marmor, og det gjør klimaet her nede helt spesielt. Temperaturen er konstant på rundt 12 grader.




Når salt ble tatt ut ble det dannet metangass som sammen med luft kunne eksplodere, derfor var det viktig å brenne denne gassen. De som hadde dette arbeidet ble kalt gassbrennere, og dette måtte gjøres før arbeidsdagen kunne begynne. Dette var et livsfarlig arbeid og mange mistet livet. Arbeidet i gruva var selvfølgelig også farlig for de andre, i de første årene omkom hele 10 prosent i løpet av året. I tillegg ble mange også skadet for livet.

En saltbrenner er hugget ut av veggen.



Hester ble bruk i arbeidet i gruvene, og når disse ble tatt med ned i gruva så de aldri dagslys igjen. Vi ble fortalt at klimaet her nede gjorde at disse hestene ikke ble blinde når de ble gamle, noe som i følge guiden, ikke er uvanlig ellers. 





Kong Kasimir III, født i 1310. Han var konge i Polen fra 1333 til sin død i 1370.


Etter å ha gått de første 54 avsatsene rett ned i gruva gikk det fortsatt nedover. Det er laget fine trapper som var trygge å gå i for oss turister.



Det kunne være veldig farlig for gruvearbeiderne å ferdes i trapper
uthugget i salt. Disse kunne nok bli veldig glatte. 


Dette forestiller vann som renner ned i et kar.




Kontorarbeid måtte også gjøres i gruva.



Gruvearbeiderne hadde nok et religiøs behov her nede, langt under jorda. Derfor laget de flere titalls kirkerom rundt omkring i gruva. Hver dag før arbeidet begynte holdt arbeiderne messe i et av kirkerommene.



Når du er nede på drøyt hundre meter kommer du til gruvens største attraksjon, St. Kingas kapell. Denne er også bare kalt Saltkatedralen. Kapellet er utrolig rikt utsmykket og det er nesten ikke til å tro at alt som er her er i salt, til og med lysekronene med sine saltprismer. Det holdes fortsatt messer i kapellet ved store høytider, og det er også mulig å gifte seg her. Kapellet er 54 meter langt, 17 meter bredt og 12 meter høyt, og har plass for 500 personer. Jeg har vært i gruva tre ganger, og siste gang var det faktisk norske ungdommer som sang her nede. Rommet har en fantastisk akustikk. 


Det er ufattelig at det fantastiske arbeidet i St. Kingas ble gjort av bare tre personer. Det var en far som startet arbeidet, etter han overtok hans sønn, og etter det fortsatte en nevø. Tilsammen brukte de 68 år på arbeidet. Over 20 000 tonn saltklumper ble båret ut. Dette arbeidet gjorde de, som alt annet de laget her nede, for hånd, og på fritiden etter at arbeidsdagen var slutt. Religionsutøvelse var forbudt, derfor måtte arbeidet gjøres i hemmelighet. 



Inspirert av Leonardo da Vinci`s maleri Nattverden.




Gulvet i St. Kingas, selvfølgelig også i salt.




Pave Johannes Paul II besøkte gruva to ganger, en gang som barn og som voksen. Men statuen av seg selv rakk han ikke å se før han døde. Denne er selvfølgelig laget i senere tid. 


Gruvene har flere sjøer som er så salte at Dødehavet virker som ferskvann.



Tidligere var det også guiding med båt på innsjøene i gruva. Men etter en ulykke, der syv personer mistet livet, ble det slutt på dette. 


Det finnes både serveringsted og postkontor langt nede i gruva. Og det er selvfølgelig også muligheter til å kjøpe med seg suvenirer hjem.

En dyne av salt. 


Johann Wolfgang von Goethe 1749 - 1832, tysk dikter, har også besøkt gruva.


Jòzef Klemens Pilsudski var en politiker som spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av Polen.