mandag 27. juli 2015

Dag 3: Fra Saorge til Breil-sur-Roya.

 Vi hadde avtalt med Lucas på Ca'da Barrera at vi ønsket å spise frokost kl. 9 dagen etter. Men ingen Lucas var å se. Vi hadde fått naboer i løpet av natta, et tysk par, og de hadde også samme avtale. Vi måtte etterhvert ringe etter han, og det var en veldig beklagende vert som da kom. Det ble kanskje seint for han kvelden før på
La Petite Epicerie ;) Han var forøvrig veldig hyggelig og serverte en god frokost med flere typer hjemmelaget syltetøy som hans mor og tante var mestere for.

Litt over kl. 10 var vi klar for en ny dag i alpene. Men først måtte vi gjennom byen igjen.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!


Det var nå helt stille på La Petite Epicerie, stedet vi spiste på kvelden før.








Rett fram ser du hvordan Saorge henger i fjellveggen.

 Første del av den turløypa vi valgte denne dagen hadde rast sammen og vi måtte gå gjennom en tunnel der det var ganske mye trafikk. Men det var fortau der så det føltes ikke utrygt å gå.



Den videre veien etter tunnelen var litt dårlig merket og vi presterte å gå feil. Det ble tre kilometer ekstra. Vi hadde nok håpet på en litt lettere dag, men det ble mye opp og ned flere ganger utover dagen. Saorge ligger på 500 m.o.h. på det laveste underveis var vi på 318 m.o.h. og det høyeste 660 m.o.h.




Etter 12 km var det bare å begynne nedstigninga og det var rett ned i 4 km. Jeg kjente fortsatt litt vondt i kneet innimellom, men det var bedre.

Dagens mål var gamlebyen i Breil-sur-Roya som er husklynga midt på bilde. Gamlebyen ligger helt i enden av byen.






Breil-sur-Roya ligger i bunnen av Royadalen og har en følelse av en ekte fjellby fra
17. og 18. århundre. Men den er først nevnt i 1157. Vi har nå beveget oss ned til
310 m.o.h. Selv om gatene er smale slik som de andre byene vi har besøkt på vår vandring føles Breil-sur-Roya anderledes enn iallefall Tende og Saorge. Den har ikke de mange høydeforskjellene som de to andre byene. Gata vi gikk inn i var veldig smal og vi havnet bak en bil som igjen lå bak en annen bil. Det ble vanskelig å passere. Mange av de gamle husene er restaurerte, mens noen er virkelig gamle. Breil-sur-Roya ble sterkt skadet av bombing under 2. verdenskrig. Den har i overkant av 2000 innbyggere.


Da vi fant noen å spørre etter hotellet vi lette etter, Hotel Bonne Auberge, viste det seg at vi sto rett utenfor det og det var verten selv vi spurte.






Vi møtte igjen de to engelske damene fra La Brigue og det ble selvfølgelig snakk om veien videre. Vi reiste jo helt på egen hånd, mens de hadde kjøpt en tur gjennom et selskap. De gikk riktignok alene, men hadde detaljert beskrivelse av bestemte ruter dag for dag, i tillegg til at de fikk bagasjen kjørt. De lette etter oss senere på kvelden for å la oss fotografere sin gode rutebeskrivelse. De forsto nok at vi hadde hatt tre slitsomme dager i fjellet. De hadde selv gått lettere ruter hele veien og vært innom noen andre byer enn oss.



På torget Place Biancheri er mange av husene malt med "trompe l'oeuil" malerier slik som vi så i Tende. "Trompe l'oeuil" betyr noe sånt som "å lure øyet", og det er ikke lett å se om et vindu, eller hva det måtte være, er ekte eller falsk. 



I midten ser du Chapelle Sainte-Catherine.

La Chapelle de la Misericorde fra 17. hundretallet.

Eglise Santa-Maria-in-Albis er også fra 17. hundretallet.



Det var 26 grader da vi ruslet rundt i Breil-sur-Roya. Det er bygget en hydroelektrisk demning i elva og den danner en nydelig liten innsjø i enden av byen. Det var flere som fisket her og det skal være mulig å få en fin fangst også. De bratte fjellsidene rundt byen er halvveis dekket av olivenlunder i terrasser.


Da vi på forhånd bestilte rom på Hotel Bonne Auberge fikk vi tilbud om halvpensjon. Til forrett fikk vi en slags pate og et stykke butterdeig med fyll. Det siste skal være en spesialitet herfra og heter noe sånt som bursitis eller bursitt. Hovedretten var kjøtt med sopp, saus og gulrøtter. Til dessert fikk vi panna cotta og sjokoladefondant.


torsdag 23. juli 2015

Dag 2: Fra La Brigue til Saorge.

 Da vi kom ned til frokost morgenen etter på Hotel Fleur des Alpes sto allerede godt brød, syltetøy og juice klare for oss. I tillegg spurte verten om vi ville ha ost og kjøttpålegg også, og ønsket vi mere kaffe var det bare å si fra. Den gode stemningen og servicen fortsatte fra kvelden før. Vi pratet litt med han om ruta vi kvelden før hadde bestemt oss for å ta. Han mente nok at den var ganske strevsom, men hadde ikke selv gått den, etter det vi forsto. Strevsom mente nok også den unge mannen som vi snakke med på turistinformasjonen kvelden før at denne turen ville bli for oss "to gamle menneskene"! Det var nok av advarsler. Men vi hadde bestemt oss og la lystig i vei. 

 Det regnet da vi startet og regntrekk måtte på. Så presterte vi å gå feil med det samme. Hadde vi fortsatt der vi startet hadde vi nok kommet til å følge mere dalen nedover. Men vi skulle jo til fjells. Heldigvis oppdaget vi feilen ganske fort og det var ingen problemer å finne den rette stien. 

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!
Til å begynne med gikk stien på kryss og tvers, reine Trollstigvei i miniatyr. Først var det 500 høydemeter nesten rett opp. En godt trent person ville nok ha sagt at dette var overkommelig, men jeg syntes det var beintøft. Jeg var faktisk så sliten at jeg begynte å hyperventilere. Da var det godt å ha en plastpose i lomma som jeg kunne puste i.




  Ikke før vi nådde 1350 meter flatet terrenget ut og vi fikk en pause i strevet. Været letnet også og vi benyttet anledningen til å ta en matpause.



Vi hadde ikke før fått i oss maten før det begynte å regne igjen. Da regnet ga seg igjen var det også slutt på flatt terreng.



Stiene på hele turen var stort sett godt merket. Mest var det de hvite og røde vannrette merkene vi fulgte.



 Det var en fantastisk fin natur vi gikk gjennom. Vi så rovfugler, hare og hjort. Og det var blomster overalt, bl.a. lavendel, erteblomster, akeleie, kongslys, prikkperikum, mynte og timian. Det luktet kjempegodt.

Den fine skogstien ble steinete og vanskeligere å gå. Det var også noen berg vi måtte passere, og der fikk vi igjen kjenne på høydeskrekken vår. Men mest skummelt syntes vi de lange strekningene med småstein som gikk nedover fjellsiden. Skulle vi miste balansen der var det ingenting å ta tak i dersom en falt. Heldigvis var de ikke så breie så det var bare å ta seg på tak og komme seg over, og ikke se nedover.



Etter 1,3 mil var vi på dagens høyeste punkt, 1555 m.o.h. Så en liten gressbakke før det gikk nedover igjen. Det var da det ene kneet mitt begynte å krangle. At stien for det meste besto av store, løse steiner gjorde ikke saken bedre. Det ble faktisk så ille at jeg nesten ikke greide å gå. Jeg ba en stille bønn om at det ville gå som det gikk første dagen på pilegrimsturen sist høst: Et veldig vondt kne første dagen og senere kjente jeg ikke mere på 50 mil.










Etter 6 km nesten rett nedoverbakke var vi kommet til Saorge. Vi hadde brukt 8 timer på 2 mil. 



Saorge ligger langs en berghylle som stikker ut i La Roya dalen, høyt over elva, og strekker seg i en bue rundt fjellet. Byen er visstnok en av de 40 vakreste landsbyene i Frankrike. Landsbyen, som har ca. 500 innbyggere er full av svært pittoreske gater, gamle kirker, kapeller og gamle hus som er dekket av rød skifertak.


Så snart vi får hele Saorge i syne ligger det fargerike klosteret, som nå er nedlagt,
Le Couvent des Franciscains. Det ble bygget i det 17. århundre av fransiskanske munker som bosatte seg i Saorge i 1633. Bildet under er fra fasaden på klosterets kirke som sto ferdig i 1681.







Vi hadde på forhånd bestilt rom på B&B Ca'da Barrera. Det er et forholdsvis nytt overnattingsted med 5 nydelige innredede rom. Gjestene har et felles oppholds- og kjøkkenrom. Kaffe og te er det bare å forsyne seg med døgnet rundt. Huset lå i enden av en vei og det var stilt og rolig der. Dersom du ser på oversiktsbilde av byen over her så ser du det gule huset som ligger nr. to fra venstre midt på bilde. Dette er Ca'da Barrera.



 Ca'da Barrera ligger høyt opp og rommet hadde utsikt nedover dalen. Langt der nede kan du se en tunnel og dagen etter skulle vi faktisk gå gjennom den.





Denne verandaen er ikke for noen med høydeskrekk.



Vi valgte å spise på La Petite Epicerie som også har en liten butikk vegg i vegg. Inne var det nesten ikke folk, men ute satt det mange som stort sett måtte være folk fra byen. Lucas, vår husvert, satt også der. Og stadig vekk kom det noen for å hente med seg stoler ut. Et godt tegn på at dette er et bra sted.



Vi bestilte dagens middag som var grillet kjempereker med grønnsaker. Og chips.