fredag 29. mai 2015

Dag 17: Fra Bercianos del Real Camino til Mansilla de las Mulas.

Vi er virkelig blitt noen morgenfugler, og før klokka var syv var vi på veien igjen. Vi hadde sovet bra, til tross for mye dogåing om natta. Ettersom vi la ytterst mot utgangen av rommet måtte alle passere oss på vei ut.

Vi startet å gå sammen med Marianne, Trond og en norsk jente. Etter en stund falt damene av, og Trond forsvant foran oss. Etter 7,4 kilometer, i El Burgo Ranero, tok vi vår andre frokost for dagen.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!



Da vi stoppet i Reliegos for en kopp kaffe satt Trond der. Ettersom både han og jeg liker å gå fort ble det til at vi gikk litt sammen i dag. Vi fikk en hyggelig prat og filosoferte over livet. Avtalen mellom Steinar og meg er at når vi ikke går sammen så skal vi alltid vente på hverandre der det er et veiskille og vi blir usikker på veien. Eller, når vi kommer til et tettsted venter vi ved kirka. Pilegrimsveien går nemlig alltid om kirka. Iallefall nesten alltid. Trond og jeg satt ved et slikt veikryss for å hvile litt, og da Steinar kom ønsket Trond buen camino og forsvant.

Mesetaen fortsatte rett fram, ved siden av en vei som det så godt som ikke var trafikk på. Det var flatt og jeg bare synes slik terreng er supert!



På slutten av dagen begynte jeg å få problemer med venstre fot. Jeg hovnet opp litt over akillesen. Så da endomondoen viste over 2,6 mil og vi kom til Mansilla de las Mulas bestemte vi oss for at det var nok for dagen. Vi fant et herberge, Albergue El jardin, med en lott hage. Stedet er ganske nytt og har i underkant av 40 plasser.


Det er godt å legge seg litt nedpå når en har ordnet seg på rommet. Og i mellomtiden så tok vi en maskinvask av tøy. 




Trond måtte ha stoppet opp en eller annen plass for plutselig kom han innom herberget for å ta farvel. Han skulle gå til Leon og da regnet vi med at vi ikke ville treffe han og Marianne igjen. Det har vært et hyggelig bekjentskap, og det er alltid vemodig å ta farvel med mennesker en liker godt.

Vi tok senere på ettermiddagen er rusletur rundt i landsbyen. Det er her veien som skilte lag i Calzada del Coto møtes igjen. Og der den franske og den gamle romerske pilegrimsveien møtes står et pilegrimsmonument i stein, med hvilende pilegrimer. 




Som pilegrim er du ofte sliten. Slik som denne pilegrimen.

Statuen av Santiago.


Kamskjellmerker i gatene i Mansilla de las Mulas.


Mansilla de las Mulas er en av de få byene i Spania som har bevart sin bymur. Dette er den sørøstre porten som kalles St. James porten fordi det er gjennom denne pilegrimmene på den franske veien ankommer byen. I det 12. århundre var Mansilla den første stoppen i kongedømmet Leon. Bare sideveggene står igjen og arkaden mellom dem har forsvunnet.
 

 På kvelden ble det utrygt for regn. Byen er slettes ikke så liten med sine nesten 2000 innbyggere. Det er jo for så vidt ikke mye, men sammenligner vi med mange av de andre stedene vi har passert er den større. Før i tiden var byen stedet der folk møttes for å holde auksjoner av kveg.



Herberget El jardin hadde også en liten restaurant, som i tillegg hadde et lite utvalg av varer til salgs. Vi spiste en veldig god middag der på kvelden.


tirsdag 26. mai 2015

Dag 16: Fra Terradillos de los Templarios til Bercianos del Real Camino.

Dagens etappe gikk stort sett på grusvei og da blir det gjerne en flott gådag. Første by vi passerte denne dagen var Moratinos. Til høyre på bilde under kan en se jordhus med dører og skorsteiner.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!


 Etter over 14 dager på caminoen, med den flate mesetaen som vi nå er inne i, er det bare å la tankene vandre. Eller la det vare. Du er i din egen lille boble. 






Da vi kom til San Nicolas del Real Camino satt norske Marianne og Trond utenfor et spisested og vi slo oss ned sammen med dem. 




 Vi kommer til Leon-regionen.





Den første byen i regionen Leon var Sahagun og her tok vi en matbit sammen med Trond. Trond er en sprinter på caminoen og det skal noe til å holde følge med han. Marianne var ikke langt bak og hun kom kort tid etter sammen med en annen norsk dame. Denne var den sjette norske vi hadde møtt på de 16 dagene vi hadde gått. 



 Når du kommer til Calzada del Coto får du to valg. Her deler den franske og den gamle romerske caminoen seg. Vi ønsket å fortsette den franske som vi jo tross alt gikk, og tok veien om Bercianos del Real Camino hvor vi stoppet for dagen.


 I Bercianos del Real Camino tok vi inn på Albergue Bercianos.

Ikke særlig fint, og heller ikke spesielt vellykket stempel på dette herberget.



 I herbergets første etasje er det et rom som nesten så ut som et kirkerom. Da alle senger i herberget var opptatt ble dette rommet tatt i bruk med madrasser på gulvet.




 Steinar slapper av i bakgården av herberget etter 2,5 mil på veien. Han fikk en hyggelig prat med Ernst fra Tyskland. Senere på kvelden skulle det bli litt regn og vind.


To par føtter som hviler ut etter en lang dag på caminoen.

Vi kjenner at vi overhode ikke har lyst til å avslutte vår vandring enda. Det var bare å nyte de dagene vi har igjen. Denne kvelden ble riktig så trivelig. Vi ble enige med Marianne og Trond om å spise middag sammen. Trond hadde gått caminoen før og hadde lyst til å vise oss stedet der han forrige gangen hadde bodd og spist. Både carpaccio suppa og kjøttet i mørk saus smakte godt. Og så fikk vi den velkjente santiagokaken som vi husket så godt fra vandringa i 2012. Til kaka fikk vi til og med en liten dram.




fredag 22. mai 2015

Dag 15: Fra Carrion de los Condes til Terradillos de los Templarios.

Godt uthvilt, og så frokost på samme restaurant som vi spiste på i går kveld, La Corte. 
Vær ekstra nøye med å se etter merker ut av byen. I Carrion de los Condes finner du ikke de gule vi er vant til å se, men det står cds på brunlige skilt. Skiltene kan godt stå sammen med andre skilt, og de kan derfor være lette å overse, særlig dersom det er mørkt når du starter. Da vi gikk over brua ut av byen delte veien seg i tre. Ta veien helt til høyre videre. Vet ikke om vi ville ha valgt den dersom ikke en lokal mann i bil stoppet og viste oss riktig retning.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!


 Nå merker vi virkelig at vi er på mesetaen. Det er flatt og rett fram. Denne dagen er det ekstra viktig å huske på nok vann. Det er over 1,7 mil til neste plass. Husk også å dekke til hode, særlig dersom det er sol. Midt på dagen kan det være ulidelig varmt, og det finnes ikke skygge her. Men så langt denne dagen trengte vi ikke å bekymre oss for det. Det var mørke skyer, det tordnet og lynte i det fjerne, og regntrekket lå øverst i sekken. Men vi var heldige, uværet nådde ikke oss. Og etterhvert kom sola.


Første bebyggelse vi kom til var Calzadilla de la Cueza der vi lunchet. Vi fikk faktisk en smak av jul her! For 0,50 euro kjøpte vi små ribbeterninger (ca. 3 x 3 cm) med sprøstrek svor! Smakte utrolig godt! Enkelte plasser vet de å virkelig å sette godbiter på disken for å få pilegrimer til å handle.


Fra Calzadilla de la Cueza har du to alternativer videre som du kan se på steintavlen på bilde under her. Vi valgte derimot grusveien rett til Ledigos der vi nok en gang tok en kaffe. Det er godt, og helt nødvendig med pauser innimellom. 


 
Her var mange av husene laget av kumøkk.


Bare tre kilometer etter Ledigos kom vi forbi herberget Los Templarios og vi bestemte oss for at bortimot 2,7 mil fikk være nok i dag. Herberget ligger like før vi kommer til Terradillos de los Templarios. Her skal det ha vært en gammel bosetning for tempelriddere.

Vi fikk tildelt et firemannsrom til 9 euro som hadde egen dusj og wc. Det føles ikke alltid like greit å ligge på rom med få pilegrimer, det blir veldig personlig. I en stor sal er det mange lyder og du blir mere anonym. Sånn føler vi det. Men med paret fra Liverpool som vi bodde med denne natta var det ingen problemer.




Herberget, som er forholdsvis nytt, lå for seg selv på et jorde og det var veldig rolig og stille her.

Utsikt fra rommet vårt.


Som tidligere nevnt så var møte med nordmenn på caminoen nesten fraværende. Men vi hadde tidligere truffet Marianne og Trond, et hyggelig par sørfra. De var også her denne natten.

Jeg dro kjensel på en mann jeg gikk forbi i gangene. Plutselig husket jeg at det måtte være mannen politiet lette etter to dager tidligere. Da jeg spurte om det var han virket han ikke særlig interesert i å snakke med meg. Han virket faktisk litt flau. Da jeg fortalte at jeg husket han fra fotoet politiet hadde vist fram, og at jeg hadde tatt bilde av det, ble han veldig så nysgjerrig på å se hvilket bilde politiet hadde vist fram. Jeg aner ikke hva som hadde skjedd med han, jeg var bare glad han var kommet til rette. 

Vi må bare innse at det nærmet seg slutten på vår pilegrimsvandring for denne gangen også. Nå antok vi at vi ville nå Astorga som vi hadde håpet på før vi startet. For tre dager siden hadde vi bestilt overnatting i Astorga. Nå bestilte vi en ekstra natt til. Dette har gått så bra at vi var foran planen. 

Denne kvelden spiste vi tunfisksalat/linsesuppe, fisk/svingefilet og youghurtis.