torsdag 23. april 2015

Dag 9: Redecilla del Camino til Villafranca Montes de Oca.

Det var mørkt enda da vi dro fra Redecilla del Camino. Vi tok bare en croissant, juice og kaffe før vi tok caminoen fatt.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Vi gikk gjennom landsbyene Castildelgado, Viloria de Rioja (hvor grunnleggeren av Santo Domingo de la Calzada, Domingo Garcia ble født i 1019, og som jeg fortalte om i forrige innlegg), Villamayor del Rio og da vi kom til Belorado bestemte vi oss så for å spise frokost. Det viste seg at det hadde vært takkefestival i byen denne helga. Klokka var blitt over ni søndags morgen, og enda var gatene fulle av støyende, berusete ungdommer som fortsatt var der med glass og flasker. Det måtte ha gått hardt for seg, for så mye søppel har vi aldri sett. Vi hadde nok med å passe på så vi ikke gikk i knuste glass. En godt voksen pilegrim så ikke bekvem ut og spurte om han kunne få gå sammen med oss videre. Da vi kom ut av byen forsvant han fort. Han følte seg sikkert ikke helt trygg alene. Selv om ingen gjorde oss noe likte vi oss ikke vi heller, så frokost ble det ikke her. Alt så forresten stengt ut også. Det var nesten et sjokk å oppleve dette på den fredlige caminoen. 

Iglesia Santa Maria med storkereir. Det var så mye folk overalt i Belorado at dette var det eneste bilde vi fikk til å ta uten å få noen med på det. Og det følte vi ikke for.

Da vi kom til Tosantos hadde vi gått over halvannen mil allerede. Ettersom det ikke ble noen ordentlig frokost i Belorado var det nå på høy tid med mat. Men vi fant ingen steder. Steinar ville gå litt ut fra caminoen, men jeg følte akkurat da ikke for å gå en meter mere enn jeg måtte. Han fant et lite spisested som ikke så altfor trivelig ut. Men skiva med ost og skinke, juice og kaffe smakte veldig godt, og vertinna var hyggelig. Så det ble en vellykket pause. 

Ved Tosantos ligger kapellet Ermita de la Virgen de la Peña som er bygd inn i en klippe til ære for La Virgen de la Peña (Jomfruen av klippen). Vi kunne ha besøkt kapellet, men som sagt over, jeg følte ikke for å gå lenger enn nødvendig denne dagen. Det finnes også flere grotter her hvor eremitter bodde i middelalderen.


Landskapet var nå forandret, vi hadde forlatt vinmarkene. Dagens etappe gikk flere ganger langs hovedveien N-120. Fra Belorado ble det også ganske bratte motbakker, mens det tidligere på dagen hadde vært mere variert. Men det gikk utrolig bra, tross alt. Klokka tolv var vi kommet til tettstedet Villafranca Montes de Oca og dagens etappe var nesten 2,5 mil. Dette lille stedet ble grunnlagt av romerne. Under middelalderen holdt røvere til i skogene her og kunne være farlige for pilegrimer.

Vi tok inn på San Antòn Abad som viste seg å være både herberge og hotell. Det har vært herberge her siden 14-hundretallet. Den nåværende driveren hadde selv gått caminoen fem ganger og visste akkurat hva pilegrimer trenger. Det kunne vi være enige i, det var et flott sted å overnatte. 

 Hotellet og herberget var adskilt fra hverandre, men det var felles resepsjon. Herberget har 30 sengeplasser, hvorav ni køysenger og en enkelseng var på vårt rom. Prisen var 
5 euro.






Inngangen til resepsjonen. 


Det var en hyggelig innebygd hage som førte veien opp til avdelingen der herberget var. 





 Traff igjen et hyggelig pilegrimspar fra Tyskland som vi hadde bodd på rom med sist natt. Det viste seg at han ble veldig så interesert da han hørte at vi var fra Norge og de ville gjerne spise middag med oss denne kvelden. Han kunne fortelle at han var enebarn og at han hadde mistet sin far for ganske kort tid siden. En venn av faren hadde deretter fortalt at han hadde en hemmelighet som han hadde lovet faren aldri å røpe. Men denne vennen mente at nå var tiden inne for å bryte dette løftet. Det viste seg at vårt nye tyske bekjentskap har en eldre bror i Norge, en gutt som ble født etter at faren var flyver her under krigen. Han har etterpå funnet en dagbok faren hadde skrevet på sine eldre dager der han skriver at kvinnen han møtte i Norge ble hans store kjærlighet. Den tyske mannen skulle svært gjerne ha funnet sin bror, men visste ikke hvordan han skulle gå fram. Kunne vi hjelpe han?

For 12 euro fikk vi hvitløksuppe/potetsuppe, kalkunbryst/beef stew og tiramisu til dessert. Og vin selvfølgelig! Det ble en hyggelig kveld, på en restaurant med stil, god mat og ikke minst trivelig selskap. Emailadresser ble utveklet før vi gikk hver til vårt, vi til herberget og de til hotellavdelingen. De hadde nemlig oppgradert standaren for natta.

mandag 20. april 2015

Dag 8: Fra Azofra til Redecilla del Camino

 Lokalbefolkningen i Azofra feiret vintakkefesten med mye leven. Det ble en natt med mye bråk i gatene. Til og med på herberget herjet de, løp i gangene og ropte "wake up". Må si vi var spente på om skoene våre, som jo sto ute, ville være der morgenen etter, noe de heldigvis var. De kunne nok godt ha funnet på noen fantestreker med dem også.

Vi tok frokost samme sted som vi spiste kvelden før. Så denne dagen var klokka kvart over syv før vi tok beina fatt. Det var en fantastisk morgen.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!



Det ble drevet jakt på åkrene vi gikk forbi. Vi traff noen jegere som vi prøvde å spørre hva de jaktet på. De snakket selvfølgelig ikke engelsk, og vi prøvde så godt vi kunne å få dem til å forstå vært spørsmål. Ettersom vi hadde sett villkaniner underveis antok vi at det var det de var ute etter og jeg prøvde til og med å hoppe som en slik. Det virket som de forsto meg, iallefall ble det nikket på hode.


Det er bare å følge skiltene så finner vi nok veien videre!



Vi nærmer oss Santo Domingo de la Calzada, og vi tenke å ta dagens første kaffestopp her.


Vi gikk under et stort tre der det hang masse av denne store frukten. I ettertid har min pilegrimsvenninne Gunhild fortalt meg at frukten heter quince. Hun kunne også fortelle at den ikke er god å spise uten at den konserveres. Brukes ofte til marmelade. 


Santo Domingo de la Calzada er en praktfull by som er rik på historiske viktige bygninger fra 12. og 13. århundre. Byen ligger ved elva Oja. Navnet kommer fra dens grunnlegger Domingo Garcia, født i Viloria de Rioja (Burgos) i 1019. Han bestemte seg for å vie sitt liv til Gud og prøvde å gå inn i klostrene i San Millàn og Valvanera, men ble ikke akseptert. Han slo seg til i skogen og så hvor vanskelig det var for pilegrimer å komme seg videre, så han bestemte seg for å bygge en bro så det ble lettere å krysse Oja. Han bygde også sykehus og herberge for pilegrimer, slik at de vandrende på Camino de Santiago hadde et slikt tilbud når de passerte byen.


Klokketårnet på katedralen står skilt fra selve kirka.

Bygginga av katedralen begynte i 1158, men det ble beholdt mye fra den opprinnelige kirken som ble innviet i 1106. I det 16. århundre ble høyre side av tverrskipet hevet for graven til Santo Domingo.

Det frittstående klokketårnet er det fjerde i katedralens historie. Det første ble ødelagt av lyn, mens de to andre ble ødelagt av ustabil grunn og underjordisk vann. Derfor ble det fjerde tårnet, som er 69 meter høyt, bygget åtte meter fra katedralen. Fasaden ble bygget i 1761 og det nåværende tårnet noen få år senere, mens klokka ble installert i 1780. Det er 132 trapper opp til klokketårnet.


Santo Domingo de la Calzada blir også kalt De flyvende hønenes by. Legende hvorfor er som følger: 

En tysk pilegrim, Hugonell, var på vei til Santiago de Compostella med sine foreldre, da de ville hvile på et herberge i Santo Domingo de la Calzada. Datteren i huset ble umiddelbart forelsket i Hugonell, men hennes følelser ble ikke gjengjeldt. Jenta ble provosert og la et sølvberger i hans sekk og gutten ble dermed anklaget for tyveri. Tyveri på den tiden ble straffet med henrettelse og slik gikk det med Hugonell også. Hans foreldre fortsatte sin pilegrimsferd i sorg og på veien tilbake fra Santiago de Compostela ville de besøke sin sønns grav. Da de kom tilbake til Santo Domingo de la Calzada fant de sin sønn fortsatt hengene i galgen, men mirakuløst i livet! Hugonell sa da til sine foreldre: "Santo Domingo brakte meg tilbake til livet, kan dere gå til ordførerens hus og be han om å ta meg ned". Ordføreren, som var i ferd med å spise middag med venner da han fikk høre om mirakelet, sa vantro: "Den gutten er så levende som disse to stekte kyllingene vi er i ferd med å spise". Og plutselig livnet kyllingene til, de fikk fjær og nebb og begynte å gale, og derfor er det den dag i dag et ordtak om byen som går slik: 
"Santo Domingo, hvor kyllinger galer etter å ha blitt stekt". 

Det ble bygget et hønsebur i katedralen i midten av 15.-århundre for å huse en høne og en hane til minne om den mest berømte av Danto Domingos mirakler. Nedenfor buret er et bilde av henrettelsen av Hugonell, malt av Alonso Gallego. Over buret er det et stykke tre fra galgen. Også i dag er det et hønsebur i katedralen. Etter det jeg forstår så skiftet fuglene ut hver uke.

Hønseburet er bak gitteret i det gule på bilde.

Ser du nøye etter på bilde under ser du de røde kammene på fuglene i buret. 



Bilder fra katedralen og dets museum, som virkelig var verd et besøk.

Altertavlen er ni meter brev og tretten meter høy.



Museet har en fantastisk utstilling.





Modell av katedralen sett fra begge sider.




San Sebastian


Virgen Leche, en av de få statuene av ammende Madonna med blottet bryst. 


Før vi forlot museet førget vi for å få stempel i vårt pilegrimspass.


En souvenirbutikk utenfor katedralen hadde denne fotomuligheten. Skal tro om Steinar savner hanen og hønene våre hjemme?


Det var nå tid for en kaffesup igjen. Og når det står slike pølsefristelser på disken er det vanskelig å si nei! Selv for meg som egentlig ikke er så glad i pølser.


Etterhvert fulgte vi sporadisk hovedveien N-120.


Solsikker på solsikker, men dessverre var den vakreste blomstringen over.


Pilegrimer hadde laget morsomme bilder av frøkapslene på solsikkene flere steder langs caminoen.


Iglesias de San Juan Bautista i Grañón er fra det 14.-århundre. Grañón er den siste landsbyen i regionen La Rijoa. Innbyggerne her lever stort sett av jordbruk og husdyr og den yngre generasjonen forlater byen og ser seg om etter jobb i byen Logrono.




La Rioja er tilbakelagt og vi er nå inne i regionen Castilla y Leòn. Vi bestemte oss for å stoppe i Redecilla del Camino, som stort sett bare en en liten klynge hus. Stedet ble grunnlagt rundt 968 selv om det hadde bosetning før det også.

Dagens 27 kilometer skulle vise seg å bli en dag med mye oppoverbakker. Ikke av de bratteste, alikevel tunge nok. Men det ble en fin dag uansett. Begynner vi å komme i bedre form kanskje? Men selvfølgelig, det kjennes i føtter, legger og lår at vi er på stadig vandring.
 
Vi fikk rom på Albergue municipal San Làzaro som har ca 50 plasser. På vårt rom var det fem køysenger. Det var en fin uteplass på baksiden av herberget der det også var både vaskemaskin og muligheter for håndvask av klær. Jeg benyttet anledningen til å ta en maskin. Det var bra wifi her.




 Både herberget, kirken og spisestedet der vi spiste om kvelden lå tett ved hverandre. Bilde under er tatt mens satt på restauranten og du ser kirka til venstre og herberget er den gule bygningen på høyre side.


Iglesia La Virgen de la Calle ble ombygd i det 17. og 18.- århundre. Men altertavle og rokkokkomøbler ble beholdt slik de var. 



 Denne spesielle døpefonten er fra 1100-tallet. Den er hugget ut av en stor stein, og blir betegnet som et av de kunstneriske mesterverkene langs caminoen.


Kveldens middag ble pastasalat/mix salat og kylling/kalkun. Også i kveld ble det karamellpudding. Det ser ut til å være en populær dessert på caminoen, noe som ikke er meg imot.