Dag 1. Fra Roncesvalles til Zuriain

Kl. 6 våknet vi med at lyset ble slått på og så hørte vi rolig, behagelig musikk. Dette var det tidligste en kunne begynne dagen her. Det er derimot anledning til å ta det med ro et par timer og vi bestemte oss for å ikke stresse. Det blir fort litt trangt når så mange mennesker skal på farten på samme tid. Men kl. halv åtte var vi klare til å ta beina fatt.

Ute var det duskregn og tåke og da var det helt greit at vi hadde valgt å starte i Roncesvalles, og ikke på fransk side som Steinar helst ønsket. Vi snakket senere med en fransmann som hadde prøvd å gå over Pyreneene den dagen og han fortalte at han følte det helt uforsvarlig. Han hadde hengt seg på et par andre pilegrimer fordi han var redd for å rote seg bort alene, men hadde mistet dem av syne og valgte å gå tilbake til
St. Jean Pied de Port. Også andre vi snakket med senere kunne bekrefte at det på den tiden hadde vært veldig sølete og slitsomt, i tillegg til ingenting å se over fjellet.

Vi kledde oss i regntrekk og la ivrig ivei på vår vandring. Ganske snart passerte vi det første Jakobskorset. Det finnes mange av dem på caminoen. 

Jakobskors fra 1794

Etter tre kilometer kom vi til en veldig fin landsby, Burguete. Dette har jeg lest skal ha vært Ernest Hemingways favorittsted å bo i Spania.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Legg merke til vanngravene som går langs begge sider av veien gjennom byen.

Herberget i Roncesvalles serverer ikke frokost og vi vet heller ikke om det var mulig å kjøpe mat andre steder der så tidlig på morgenen. Vi måtte gå litt over en mil, til byen Bizkarreta før første anledning til å kjøpe frokost. Selv om det er godt å starte dagen med frokost er det ikke uvanlig at vi tar en liten økt på caminoen før første måltid. Særlig dersom herberger ikke tilbyr frokost.

Roncesvalles ligger på 950 m.o.h. og da vi stoppet for dagen var vi nede i 480 m.o.h. Det gikk endel opp og ned, og noen av nedstigninger var over korte strekninger. Det kan være slitsomt for knærne.

Det tok ikke lang tid før jeg kjente vondt i en tå, og jeg var sikker på at det var en blemme på gang. Men det skulle ikke bli det største problemet den dagen! Etter frokost kjente jeg straks at det var noe galt med det ene kneet. Vi hadde da hatt vår første skikkelig bratte nedoverbakke. Det merkelige var at jeg aldri har hatt problemer med knærne på turer. Men som revmatiker vet jeg jo hva jeg kunne ha i vente, og vi tenkte at dette kunne komme til å gå anderledes enn vi håpet. Hva om vi allerede måtte gi oss etter første dagen? Før vi stoppet den dagen var det så vidt jeg greide å gå!

Det lille regnet som hadde vært hadde sluttet. Mellom disse store trærne luktet det veldig godt av noe jeg ikke greide å bestemme hva var. Jeg kom i prat med en annen pilegrim og vi ble enige om at vi syntes det luktet marsipan. Men hva det egentlig var vet jeg ikke.

 Det er greit at det er slike støpte blokker en kan gå på når elva flommer over veien.

Vi fant villkrokus flere steder på caminoen.

Ettersom så mange går caminoen er det også noen som mister livet der. Årsaken kan jo være forskjellig. Jeg antar at iallefall noen ikke er helt forberedt på at det til tider kan være veldig slitsomt, og at det dermed blir for mye for dem. Jeg har også lest at noen dødssyke har caminoen som mål før det er slutt på livet, og at noen av disse kanskje dør underveis. Derfor finnes det flere steder minnesmerker over døde. Ikke alle er like vakre. På dette skiltet kunne vi lese at her hadde en japansk pilegrim dødd i 2002, 64 år gammel.
 

Det var veldig steinete på stien denne dagen. Det kan være hardt for føttene.

 På veien inn til byen Zubiri bestemte vi oss for å spise lunch der. Zubiri blir kalt Byen ved broen.

For å komme til byen måtte vi ta av fra caminoen og passere broen. Vi fant ganske fort en plass å slå oss ned. Av med skoene og sokkene og på med crocs, slik at føttene kunne få litt lufting.

 Etter en god tunfisksalat var det bare å gå tilbake over broen, og inn på caminoen igjen.

Dagens etappe fortsatte gjennom flere flotte landsbyer, der husene var pyntet med masse blomster. Her var det godt å legge føttene på murkanten for å få litt hvile.

Denne første etappen ble lang og kneet var nesten uutholdelig vondt. Men jeg hadde greid det! Da klokka viste fem på ettermiddagen hadde vi gått over 33 kilometer og vi hadde kommet til Zuriain. Kanskje litt unødvendig å starte så hardt, men nå var det bare å finne et sted å bo for natten.

Zuriain lå gjemt for oss på høyre side på caminoen, over Rio Arga. Caminoen gikk over ei bru over elva og rett over den fant vi hospedaje La Parade de Zuriain som viste seg og være veldig så fint. Vi fikk et rom med 2 køysenger og 3 enkeltsenger. Senga kostet oss 9 euro.

 Kveldens middag spiste vi sammen med en av våre romkamerater, Louise fra New South Wales i Australia. Hun var enke med fem voksne døtre, var en bereist dame som hadde mye interessant å fortelle. Maten her var egentlig ikke noe å skryte av, men selskapet var hyggelig!

                    Neste etappe: Zariquiegui