torsdag 14. desember 2017

Dag 11: Fra Mortara til Garlasco.

Vertskapet laget en god frokost til oss som vi spiste sammen med mannen fra New Zeeland. Hans kone følte seg ikke bra i dag, så hun sto over. 

Etter at vi forlot Mortara ble det for det meste rismarker og maisåkrer, unntaket var da vi gikk gjennom tettstedene Remondo og Tromello. Etappen var på litt over 22 km og det var fortsatt helt flatt terreng, som Posletta er. I tillegg var det bare 18 gr. og det var overskyet, så det var veldig behagelig å gå. Men de helt store opplevelsen var det ikke på etappen. Vær oppmerksom på at det ikke er muligheter til å skaffe vann utenom tettstedene.

På vei ut av Mortara, ved veien SP 494, ligger klosteret Abbazia di San Albino. Stedet ble grunnlagt i det 5. århundre og har vært svært viktig for pilegrimer siden middelalderen. Jeg har lest at stedet skal være stengt nå, men jeg har også funnet at det etter å ha vært forfalt i lengre tid så har det nå blitt gjennombygd igjen, og at det i 2000 kunne gjenåpnes for å være vert for pilegrimer på vei til Roma.


Klosteret Abbazia di San Albino.


Kirke i klosteret Abbazia di San Albino.  

Underlaget i dag har flere steder vært veldig tørr og løs sandjord, noe som sikkert skyldes det tørre været. Vi tenker at i regnvær kunne det ha blitt sølete å gå her.  


Vi er kommet inn i et område der vi ser at maisavlingen er helt ødelagt. Dette skyldtes den verste tørkeperioden på flere tiår. I juli var det forventet at jordbruksproduksjonen kom til å forfalle med 50-60 %. Da vi gikk her i september visste vi det vi også nå var midt inne i en langvarig ekstrem hetebølge i sør-europa, og det gjorde ikke situasjonen bedre. Vi ser det godt på de store maisplantene, men også rismarkene er påvirket flere steder. Et veldig trist syn å se. 

Disse maisplantene var et sørgelig syn. Åkrer så langt vi kunne se hvor avlingen er helt ødelagt.


Vi går inn i Tromello og ser spiret på Chiesa San Martino Vescovo. Vi benytter anledningen til å spise lunch her før vi går videre.


Over inngangen på Chiesa S. Martino Vescovo i Tromello. 


Etter at vi forlot Tromello blåste det opp og vi fikk vind fra siden. Svarte skyer truet og før vi avsluttet dagen kom det noen lette dråper, som stort sett tørket før de traff oss. 

I Garlasco skulle vi bo på Hotel Il Pino som lå rett ved Via Francigena. Overnattingstedet var greit nok, men etterpå ser vi at vi fikk et mye dårligere rom enn det vi hadde bestilt, uten at vi tenkte på det der og da. Vi fikk rom i et bygg i bakgården, som jeg mener å huske ble betegnet som herberge. Det var ikke noe problem å bo der, men det var ikke det vi betalte for. Men de tenkte kanskje at vi fikk greie oss med det da de forsto at vi var pilegrimer på vandring. 

Hotel Il Pino.


Garlasco har rundt 10.000 innbyggere og er en av de største byene i regionen Lombardia. Etter navnet på byen å bedømme er den sannsynlig av pre-romersk opprinnelse, og har blitt nevnt siden det 10. århundre. Fra Hotel Il Pino var det ikke lang vei ned til Piazza della Repubblica. Der ligger sognekirken Chiesa della Beata Vergine Assunta. Byggingen startet i 1715 og holdt fram til innvielsen i 1783. 

tirsdag 12. desember 2017

Dag 10: Fra Vercelli til Mortara.

Vi var kommet til 1. september 2017. Frokostbuffe ble servert ute på terrassen på La Terrazza Vercelli Bed & Charme, i ekte italienske omgivelser. Dagens etappe ville bli omtrent like lang som gårdagens, i underkant av 35 km, men den skulle bli enda mer krevende på grunn av varmen. 



Rundt oss var maisåkrer, men aller mest rismarker. Det var fint å gå, på høye smale diker langs og mellom rismarkene, på grusvei som flere steder besto av små og store steiner, og på gresstier. 





3 km før vi kom til Palestro forlot vi regionen Piemonte og kom til vår tredje region, Lombardia. Vi er spente på om fortsettelsen blir like fint som det har vært så langt. 

Vi er på vei inn til Palestro. Det ville helt sikkert ha vært verd å ta en pause i denne byen, som første gang ble nevnt i 999 e. Kr., men vi har langt igjen av dagens vandring, og det er greit å komme lengst mulig før det blir på det varmeste. 

Foran oss ligger Palestro.


I det vi kom inn til Palestro møtte vi et ung par som gjerne ville slå av en prat. De snakket engelsk og spurte ivrig om vår vandring og sa at de også kunne tenke seg dette en eller annen gang. 

31. mai 1859 ble det utkjempet et slag i Palestro hvor den sardinske og den franske hæren sammen sloss mot østerrikerne under den fransk-østerrikske krigen (den andre italienske frigjøringskrigen). Like før vi kommer til skiltet som forteller oss av vi er på vei ut av Palestro står også et skilt som forestiller slaget som fant sted her. 






Denne dagen møtte vi et ungt par fra Ungarn på vandring, i tillegg til tre sykkelpilegrimer. I Robbio spiste vi lunch, ciabatta med laks. Vi opplevde ofte at når vi kjøpte noe med laks i så hadde det et navn som inneholdt ordet norsk, eller Norge.

Det er uutholdelig varmt, sola steiker og det er ingen skygge å finne på Posletta. Det er nesten så vi ser opp mot himmelen og ber om en regnskur. Vi har sett 31 gr et sted i dag. Jeg begynner å føle meg uvell og kjenner at det er på grensen til hva som er forsvarlig. Midt i det lille tettstedet Nicorvo svinger Via Francigena til høyre og der finner vi en vannpost. Det står noen benker der og jeg bare legger meg ned.

Fra benken vi har segnet om på ser vi et lite kapell i krysset der pilegrimsveien svinger. Madonna del Patrocinio, eller La Madonnina som lokalbefolkninga kaller kapellet, er alltid åpen. Her kan du legge igjen en liten hilsen og du kan stemple pilegrimspasset.


På veggen av Madonna del Patrocinio henger et pilegrimsmerke.


Stempling av pilegrimspassene. 


Inne i kapellet er det også en keramikkflis som viser symbolene til Roma og Santiago de Compostella. 



Med nytt vann i flasker og kropp, i tillegg til hvilen i Nicorvo, føles veien igjen lettere å gå. Vi kom til et lite tettsted, Madonna del Campo og går inn i kirken Santa Maria del Campo, tidligere kjent som Santa Maria della Petrica. Kirken ble bygget i 1440 og er fantastisk fin med sine mange fresker. Da vi kom inn hørte vi to kvinnestemmer som ga gjenklang i den ellers tomme kirken. Vi forstår jo ikke italiensk og lurte på om det var noen som øvde på ett eller annet. Da vi gikk framover i kirka og tittet til høyre fikk vi se en kvinne som sto og strøk det som kunne se ut som en alterduk, mens en annen var ivrig tilskuer. Praten gikk så det jomet i kirka. 








Freske av St. Jacob som pilegrim. 

Nå var det bare tre km igjen til Mortara. Vi måtte lete litt etter B&B Antica Corte Lombarda. Det viste seg at vi fikk en hel etasje i et privathus. Vertsfamilien bodde i et annet hus rett over plena. Dette var en familie der alle, både foreldre og voksne barn, var klassiske musikere med forskjellige instrumenter. Vertinna ordnet med det vi trengte for å vaske klær, og vi hadde hele hagen til disposisjon. 

Etter en stund kom det to andre pilegrimer som også skulle bo her. De fikk et rom i første etasje. Det var et par som var fra New Zealand, men hadde bodd i Singapore i mange år. De hadde startet å gå i England, ikke i Canterbury som er starten på Via Francigena, men 400 km nordvest for Canterbury. De hadde allerede vært på veien i 65 dager, og hadde enda langt igjen til Roma. De hadde også snakket om å gå lengre enn til Roma, men var ikke sikre lengre. Mannen hadde allerede slitt ut fire par sko. På kvelden ble det et voldsomt tordenvær, regn og haggel så store som en kvart sukkerbit. 



fredag 8. desember 2017

Dag 9: Fra nærheten av Cavaglià til Vercelli.

Det hadde vært veldig godt med den korte dagen i går, og den avslappende ettermiddagen. Men nå var det bare å forberede seg på en ny lang dag igjen. Etter en frokost som var rikholdig, men ikke så mye å skryte av ellers, var det tid for å smøre seg med solkrem, i tillegg til å forberede føttene for over 51 000 skritt. Som det bruker å være har jeg forlengs fått blemmer, noe som heldigvis aldri har vært et problem. Jeg gjør ingen ting med dem, det får gå sin gang, men de blir veldig store etterhvert. Nesten ikke til å forstå at jeg får dem i skoene! Tar på en god klatt med Gerlachs Gehwol footcream og dekker med sportstape. Da tørker de etterhvert inn. 

Vi hadde trodd at vi måtte gå tilbake til der vi i går forlot Via Francigena for å finne hotellet vårt. Men mannen i resepsjonen fortalte oss raskeste vei for å komme på rett spor igjen, og dit var det bare litt over 1 km. 

Vi var nå på under 200 m.o.h. og det er ikke vanskelig å se at vi er på Posletta. Terrenget er flatt og etterhvert er det bare åkrer å se i det uendelige rundt oss. Unntaket kunne være en gård og noen trær her og der. Til og begynne med var det mest maisåkrer å se, både med planter og åkrer hvor det var høstet. I tillegg så vi også kiwitrær. 



Langs åkrene var det kanaler med vann som skulle sørge for god vekst til plantene, og noen ganger gikk vi forbi større kanaler som ledet vann til de mindre kanalene. Overalt hørte vi frosker som kvekket, de hadde nok gode dager i de fuktige områdene. 





På vei inn til Santhià passerte vi dette veialteret.


I Santhià gikk vi innom Chiesa Sant Agata. Denne kirken hadde tidligere et herberge for pilegrimer og andre reisende. Den nåværende kirken, slik den er i dag, ble bygget mellom 1836 og 1839. Klokketårnet, i romersk stil, er fra det 12. århundre.




Vi hadde sett fram til å se rismarkene på Posletta. Nå var vi virkelig kommet inn i dette området. Det er gult i gult så langt vi kan se. 



Det er godt å gå på grusveien mellom rismarkene. 


I San Germano Vercellese tok vi en kaffepause like ved Chiesa di San Germano.





Ved kirka i Montonero fant vi en vannpost slik at vi fikk fylt opp nytt vann. Dette var en av de få muligheter til dette denne dagen. Vi hadde enda 8 km igjen av en lang dag på nesten 35 km. Denne dagen møtte vi faktisk på to andre pilegrimer, syklende sådanne. 


I Vercelli skulle vi bo på La Terrazza Vercelli Bed & Charme som ligger sentralt i gamlebyen. Vi fikk et rom med balkong.  


Utsikt fra rommet vårt på La Terrazza Vercelli Bed & Charme.


Vercelli er en av de eldste byene i Italia og ble grunnlagt i 49 f. Kr. I middelalderen var Vercelli et naturlig stopp for de som skulle krysse alpene over Store St. Bernard-pass. Dette var virkelig en by vi likte oss i og det var hyggelig å rusle rundt i de smale gatene her. Vercelli er også sett på som Europa rishovedstad. 




Synagogen i Vercelli var dessverre stengt da vi gikk forbi.


En del av museet Arca i Vercelli. 


Den nåværende kirken Chiesa di Santa Maria Maggiore er fra 18. århundre, bygd etter at den gamle basilikaen ble revet. 




Vi ruslet videre i det fine været og kommer til Cattedrale di Sant`Eusebio som har en meget gammel opprinnelse. Katedralen er fra 5. og 6. århundre, men ble revet i i 1570. Den ble bygd opp igjen i de følgende århundre og kuppelen ble til slutt reist i 1860. Det romerske klokketårnet ble bygget i 12. århundre og er det eneste som er opprinnelig fra den gamle katedralen. 


Cattedrale di Sant`Eusebio.


Fra Cattedrale di Sant`Eusebio er ikke veien lang til Basilica di Sant`Andrea. Kirken ble bygd mellom 1219 og 1227. Fasaden på Basilica di Sant`Andrea er typisk nord-italiensk, med to sidetårn og buede gallerier. Tre store portaler med avrundede buer opptar fasadens bredde.

Basilica di Sant`Andrea.



Rett over gata fra fasaden på Basilica di Sant`Andrea ligger Sala Dugentesco. Denne bygningen ble grunnlagt i 1223 som et hospital for å huse religiøse pilegrimer.

Sala Dugentesco.


Piazza Caavour di Vercelli er det største og viktigste torget i Vercelli. De neste fire bildene er fra hvert av de fire hjørnene på torget. 





Rundt Piazza Caavour di Vercelli er det mange restauranter. Vi slo oss ned på en av dem og bestilte hver vår øl. Som nesten alltid når en bestiller alkoholholdige drikke fikk vi også her noe å bite i. Det er nemlig ganske så vanlig i Italia. Da vi hadde spist opp det du ser på bilde under kom de faktisk med enda et tilsvarende fat, noe vi takket nei til. Det kan nemlig fort bli litt for mye slik at lysten på middag senere ikke blir så stor.


Vertinna vår hadde foreslått et bra sted som serverte en meny satt sammen av tradisjonell italiensk mat, så dit gikk vi.